Den Første Realistiske Sexdukken i Historien

I Det russiske imperiet ble den kalt "Husarens forkjølelse." I middelalderens Spania, "Den galliske sykdommen." I andre land var den kjent som elskerens sykdom. Vi snakker selvfølgelig om syfilis, den uforanderlige følgesvennen til soldater gjennom tidene. Da Tyskland okkuperte Frankrike i 1940, sto de, som enhver seirende side, overfor en syfilisepidemi i sin hær. For å stoppe den, strammet ikke Det tredje rikets myndigheter inn disiplinen eller innførte totale forbud mot forhold med lokale kvinner. I stedet tok de en oppfinnsom vei. Hitler bestilte utviklingen av en dukke som skulle være vakrere enn enhver fransk kvinne.

Feldhygieneprojekt — Felthygieneprosjektet

"Vår plikt er å ikke la militæret risikere sin helse for flyktige intriger." Slik beskrev SS-sjefen Heinrich Himmler prosjektet i sine dagbøker. Han ledet produksjonen av midlene for å beskytte tyske soldater mot den "skammelige sykdommen."

Prosjektets utvikling ble holdt topphemmelig. Skapelsen av den "ariske skjønnheten" ble skjult av nazistene.

Skapelsen av den kunstige kvinnen ble betrodd Franz Tschakert fra Det tyske hygienemuseum. Like før krigen hadde han laget en gjennomsiktig, anatomisk korrekt kvinnelig mannekeng. Den var laget av silikon og gjenskapte fullstendig en kvinnes anatomi, og ble en sensasjon på den tiden.

Tschakert fikk i oppgave å gjøre Borghild perfekt på alle måter: fra utseende til konstruksjonen av indre deler. Realistiske kjønnsorganer, hud som ikke kunne skilles fra ekte, og en fleksibel kropp var bare en liten del av kravene nazistene stilte til prosjektet.

Dukkens utseende måtte strengt samsvare med ariske skjønnhetsstandarder: snøhvit hud, lyseblå øyne og langt, lyst hår. Dessuten, for å sikre at soldatene foretrakk henne fremfor lokale kvinner, måtte hun ha en fyldig byste, fyldige lepper og lange ben. Etter å ha formulert de nødvendige kravene, begynte Tschakerts team å lete etter en modell hvis utseende skulle danne grunnlaget for Borghild. Innledningsvis ønsket de å støpe den ungarske skuespillerinnen og symbolet på Aksemaktenes skjønnhet, Kat von Nagy, men hun nektet kategorisk å delta. Verken et stort honorar eller nære forbindelser med hærens øverste ledelse hjalp. Den samme situasjonen oppsto med de andre modellene på Tschakerts liste. Teamet skapte da selvstendig ti unike ansikter med forskjellige trekk og gikk videre til testing. Utvalgte medlemmer av SS ble vist ansiktene for å identifisere hvilke som gjorde størst inntrykk. Alle resultater ble nøye registrert og analysert av en hel avdeling med psykologer.

Bare forestill deg hvor viktig dette prosjektet var for nazistene. For gjennomføringen brukte de ikke bare enorme ressurser, men trakk også sine beste soldater fra fronten for å teste dukkens image på dem.

Det er ukjent hvor mange riksmark og hvor mye tid som ble brukt på å produsere dukken. Men ifølge Himmlers erindringer var han henrykt. Dukken, som fikk navnet Borghild, viste seg å være praktfull. Tschakert understreket spesielt at hun ikke bare var en kvinne eller en trøst mellom slagene, men en ekte kampfelle. Dukkens figur var perfekt. For å oppnå et slikt resultat inviterte utviklingsteamet ledende idrettsutøvere fra riket. Borghilds ben var muskuløse, lange og slanke. Midjen hennes var vepseaktig slank, og bysten stor, fast og spennende fremtredende. I alle gjennomførte tester var resultatet forbløffende. Selv når man så bort fra hennes "livløse" natur, gjorde den ariske skjønnheten et uutslettelig inntrykk på testpersonene. Tschakert mottok den høyeste ros fra rikets ledelse, og Hitler skrev personlig et takkebrev til ham.

En Skjønnhet Som Ble en Farlig Byrde

Det første partiet av Borghild kom fra fabrikkene i 1941. De ble umiddelbart sendt til den personlige staben i garnisonen på øya Jersey, som ligger nær Normandies kyster. Etter en måneds bruk ankom Tschakerts team garnisonen for å samle data. Resultatene var så enestående at Hitler samme kveld bestilte ytterligere fem tusen dukker til SS-kampenheter. Utplasseringen av dukkene til troppene som kjempet ved fronten begynte. Tyskerne gjorde en utmerket jobb, men overså en viktig faktor i testene sine. Den avslappede garnisonst jenesten i kystforsvaret var langt forskjellig fra det de kjempende bakkestyrkene møtte. Derfor gikk ikke Borghilds skjebne som planlagt.

Lynkrigen var i full gang. Nazistene presset seg lenger og lenger østover, og forsyningene gikk fra å være en rekke løsbare oppgaver til en endeløs bølge av problemer. Offiserene kastet rett og slett Borghild for å gi plass i forsyningstogene til essensielle forsyninger. Dessuten ble selve besittelsen av dukken, både av sovjetiske og allierte soldater, forbundet med én ting – "Her er en SS-soldat." Og for fangede SS-medlemmer var det ofte bare én kort vei – til nærmeste vegg for henrettelse. Derfor forvandlet skjønnheten Borghild seg fra en kampfelle til en byrde, og en dødelig sådan, hvis eieren ble tatt til fange med henne. Som et resultat ble "Felthygieneprosjektet" frosset i 1942. Dukkene som ennå ikke var blitt utplassert til troppene, ble brent under ødeleggelsen av Dresden. Med det endte historien om Borghild, men historien om hennes yngre søster begynte.

Fra Yngre Søster til Niese

Rikets økonomi fortsatte å produsere sivile varer helt til krigens siste måneder. Militærfabrikker som laget ammunisjon produserte også servise. Hjul til pansrede kjøretøy ble laget sammen med hagekanner. Og et så vellykket prosjekt som Borghild fikk også sin ikke-militære motpart. SS-ens kampfelle hadde en "yngre søster." Den "ariske skjønnheten" inspirerte tyske leketøysprodusenter til å skape den første dukken som idealiserte kvinnefiguren. Slik ble "Lilli"-dukken født. Den ble produsert for sivilbefolkningen og solgt i leketøysbutikker frem til mai 1945.

År etter krigen kom et amerikansk entreprenørpar, Ruth og Elliot Handler, til Tyskland på jakt etter inspirasjon. Deres selskap, Mattel, drev med produksjon av bilderammer og var vellykket. Men paret lette etter noe radikalt nytt. Inspirasjonen kom fra "Lilli"-dukken, som de fant i en av de førkrigske leketøysbutikkene. Ruth Handler og hennes mann, Elliot Handler, er skaperne av den berømte "Barbie"-dukken, som for alltid endret dukkeverdenen for jenter. Ifølge forfatteren Donald Graham, den mest autoritative forskeren på "Barbie-fenomenet", var det "Lilli" som inspirerte dem og la grunnlaget for verdens mest berømte dukke.

Historien er den beste komikeren, og plottene den skriver er umulige for mennesker å gjenskape. Slik ble et naziprosjekt som var ment å opprettholde kampberedskapen til de mest blodige SS-enhetene, den sanne forløperen til en leke som nå finnes i nesten hvert eneste jentehjem.